Kystpartiet

Politikk

Sist oppdatert mandag 17. oktober 2016 12:57

Treff: 17321

Nei til EU

KPs EU-håndbok, juni 2003
Utarbeidet av Kystpartiets stortingsgruppe

HVA BETYR EU-SAKEN FOR DEG?

Få politiske debatter i Norge har vært så harde som EU-debattene. En viktig årsak til dette er at de dreier seg om saksfelt som har meget stor betydning for den enkelte. Dette forsterkes ytterligere ved at virkningene på de ulike saksfeltene blir så drastiske som tilfellet er i EU-sammenheng. I denne håndboken skal vi fokusere på å dokumentere virkningene for den enkelte norske borger av ulike tilknytnings- og samarbeidsformer til Europaunionen.

KYSTPARTIETS IDEOLOGISKE GRUNNLAG FOR VURDERING AV EU-SAKEN
Som et verdikonservativt sentrumsparti sier Kp ja til en handelsavtale med EU og nei til norsk medlemskap i EU, EØS og Schengen. Vi vil verne om kristne, demokratiske og økologiske grunnverdier. Vi vil verne om familien, lokalsamfunnet og nasjonen som de viktigste rammer for enkeltmenneskets trygghet og utvikling. Vi vil arbeide for stabile samfunnsforhold ved å gi folk arbeid, medbestemmelse og et godt miljø der de bor og har sine nettverk. Vi vil verne mennesket mot overgrep både fra offentlige og private maktkonsentrasjoner. Vårt slagord er: Verdivern gir trygghet.

Et av hovedverktøyene til kontroll over våre egne liv er nasjonalstaten. Vi må ha nasjonal beskyttelse mot de monopolkapitalistiske kreftene fra høyre. Fjerner vi nasjonalstaten, vil internasjonale firmaer få kontrollen. Vi har ikke virkemidler til å nei. Like viktig som det er å beskytte mot overgrep fra private, ønsker man å beskytte det enkelte individ mot venstre, mot myndighetenes og byråkratenes overgrep. Folk under sosialistisk eller liberalistisk "diktatur" kan bli mer uselvstendig og umyndig og er dermed åpen for manipulering. Nasjonen risikerer dermed ikke lenger å være bærekraftig. Den blir åpen for maktovertakelse utenfra.

Norske nasjonale interesser blir bedre ivaretatt med enn handelsavtale enn med medlemskap Det er fordi vi har en befolkningsstørrelse, en næringsstruktur, et bosettingsmønster og et klima som gjør oss til sikre tapere innenfor EU. Norske borgeres interesser ville faktisk være mer truet innenfor EU enn interessene til andre EU-lands borgere.

NASJONAL SELVSTENDIGHET
Norges nasjonale selvstendighet har vært brukt til å sikre oss forvaltningskontroll over og økonomisk utbytte av store naturressurser. Den har også gitt oss muligheten til å bidra positivt i internasjonale forhandlinger og som meglere i ulike konflikter.

I 1973 fikk Norge en handelsavtale med EU som ga tollfri adgang til EU-markedet for alle norske varer unntatt bearbeidede fiskeprodukter og enkelte fiskesorter. Det norske Storting kan fritt bestemme de regler som skal gjelde for det norske samfunn på alle områder. En ren handelsavtale med full nasjonal suverenitet er Kystpartiets alternativ.

Sveits har inngått en rekke samarbeidsavtaler med EU. Disse avtalene utvides ikke automatisk med nye direktiver fra EU, og tvister avgjøres ikke ved domstolsordninger, men ved forhandlinger mellom Sveits og EU. På denne måten bevarer Sveits mye av sin nasjonale selvstendighet. Men annen runde i forhandlingene mellom Sveits og EU ser ut til å ende med en tilpasning til reglene for EUs indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Kystpartiet ønsker ikke en slik tilknytning for Norge. EFTA-konvensjonen ble revidert i 2001 og ble tilpasset utviklingen i avtalene mellom Sveits og EU. Kystpartiet var det eneste parti på Stortinget som stemte imot revisjonen av EFTA-konvensjonen, som hadde sitt utspring i de rene handelsavtalene med EU.

Med EØS-avtalen av 1994 ble Norge tilpasset til størstedelen av EUs indre marked med fri bevegelse av varer, kapital, tjenester og personer. Det norske Storting kan i prinsippet si ja eller nei til å godta direktiver som vedtas i EU, men denne vetoretten har ikke vært brukt. Man kan si at de norske partiene som er for EØS (Ap, Høyre, FrP, KrF og Venstre) dermed har avgitt noe av Norges suverenitet til EU. Norge kan i begrenset grad være med på å utforme EU-direktivene, og er ikke med når direktivene vedtas i EU. EØS har et overvåkningsorgan, ESA, som aktivt følger med på om vi retter oss etter reglene for EUs indre marked. Tvistesaker kan tas opp med EFTA-domstolen. Kystpartiet kaller EØS for en husmannskontrakt og ønsker utmelding snarest mulig.

Norge ble med i Schengen i 1997. Hovedhensikten med avtalen er å avskaffe personkontrollen på grensene mellom deltagerlandene, og dermed bringe EU i retning av en statsdannelse. I Schengen kan det norske Storting i prinsippet si nei til enkeltbestemmelser som vedtas, men et nei vil føre til norsk utmeldelse av hele Schengen-systemet. Dette er ingen likeverdig avtale. Etter at Norge ble med i Schengen er innvandringen til vårt land kommet ut av kontroll. Kystpartiet fremmet i 2001 forslag i Stortinget om å gjeninnføre grensekontrollen mot Schengen, men forslaget fikk bare Kp's stemme.

Som EU-medlem ville Norge måtte oppgi stadig større deler av sin nasjonale selvstendighet. Det blir flertallsbeslutninger på stadig flere viktige områder, og dermed stadig færre muligheter til å si nei til enkeltvedtak i EU. Etter Kystpartiets mening utvikler EU seg gradvis fra et statsforbund til en forbundsstat, der nasjonalstatene mister sin siste rest av selvstendighet. Kystpartiet mener at en slik utvikling for Norge ville være katastrofal, da vi ville miste kontrollen over våre naturressurser. Disse ressursene er selve grunnlaget for norske borgeres velstand og vår evne til å bestemme hvordan vi skal hjelpe andre.

FOLKESTYRE
Et reelt folkestyre innebærer at den enkelte borger har relativt store muligheter til å påvirke de beslutninger som bestemmer spillereglene i samfunnet. Kystpartiet ser på folkestyre som en verdi i seg selv og som en stabiliserende faktor i verdenssamfunnet.

Med en handelsavtale ville Norge bevare sitt folkestyre urørt. Stortingets sammensetning kan endres gjennom demokratisk valg hvert fjerde år. Og mulighetene for enkeltpersoner og organisasjoner til å oppnå kontakt med og påvirke norske partier, stortingsrepresentanter eller regjeringsmedlemmer er relativt gode.

Med en EU-avtale som Sveits har, vil den enkelte borger ha begrenset mulighet til å påvirke reglene for den frie flyten av varer, kapital, tjenester og personer mellom Norge og EU-landene. Disse reglene åpner for bl.a. utflagging av nøkkelbedrifter og fri arbeidsinnvandring fra hele EU-området.

Med EØS-avtalen har den enkelte borger enda mindre mulighet til å påvirke reglene for EUs indre marked enn i Sveits-modellen. I EØS har også norske politikere store problemer med å påvirke hvilke nye direktiver som skal gjelde i Norge. EØS-avtalen har derfor et stort demokratisk underskudd.

I Schengen har den enkelte norske borger små muligheter til å påvirke innvandringen til Norge, all den stund vi ikke har noen grensekontroll mot EU.

Med Norge som EU-medlem ville norske borgere og organisasjoner ha flere muligheter til å påvirke beslutningstakere i alle EU-organer enn f. eks. i EØS og Schengen. Norske politikere og byråkrater vil ha mulighet til å delta når beslutningene skal fattes i EU. Enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter kan delta i lobbyvirksomhet overfor EUs beslutningstakere. Men folkestyreproblemene blir likevel større ved EU-medlemskap enn ved de andre tilknytningsformene.
Europaunionens beslutningssystemer blir nemlig gradvis endret i retning av å gi folketallet i det enkelte medlemsland økt betydning for innflytelsen på beslutningene. Dette betyr at Norge som EU-medlem gradvis ville få mindre innflytelse. Og jo flere nye land som blir medlemmer, jo mer vil Norge og norske enkeltpersoner og organisasjoner bli marginalisert. Et utvidet EU vil ha et samlet folketall på ca. 450 millioner. Norges folketall er èn prosent av dette.
Et annet hovedproblem for folkestyret i Unionen er at stadig flere av beslutningene som angår EU-borgere blir fattet i de sentrale EU-organer og ikke i nasjonalstatene der nærheten til borgerne er større.
Et tredje problem er at stadig flere av beslutningene blir tatt med simpelt flertall. Her vil Norge ha et helt spesielt problem i og med at vårt land er et annerledesland både med hensyn til næringsstruktur, klima og bosettingsmønster.
Et fjerde problem for folkestyret i EU er at den lovgivende forsamling, EU-rådet, ikke er folkevalgt, men sammensatt av statsråder fra medlemslandenes regjeringer. EU-byråkratiet med EU-kommisjonen på toppen er EUs regjering og består av kommisjonærer som skal tale EUs sak og ikke representere nasjonalstatene de kommer fra. Det kan være på tale å overføre mer makt til EU-parlamentet, som er EUs folkevalgte forsamling. Men selv om den lovgivende makt ble samlet her, ville demokratiproblemene være uoverstigelige. Som del av en superstat med 450 millioner innbyggere og mange ulike kulturer og språk vil den enkelte borger nødvendigvis komme til kort overfor sterke maktgrupperinger når det gjelder muligheter til å fremme sine interesser. EU vil kort og godt være for stort til å kunne praktisere reelt demokrati.

RÅDERETTEN OVER NATURRESSURSENE
Med en handelsavtale kan norge oprettholde retten til å forvalte egne ressurser. Det gjelder både fisk, olje, gass, vannkraft og andre naturressurser.
Et av de viktigste målene for norsk fiskeripolitikk er å sikre at Norge kan forvalte ressursene i norsk økonomisk sone. Det omfatter et sjøområde som er 6 ganger så stort som fastlands-Norge. Gjennom å spille en aktiv rolle i de internasjonale havrettsforhandlingene har Norge ikke bare klart å beholde forvaltningsretten. Vi har også klart å utvide vårt forvaltningsområde betydelig. Som selvstendig stat kan vi også i fremtiden arbeide for ytterligere utvidelser. Kp mener at Norge bør arbeide for å utvide de nasjonale økonomiske soner fra 200 til 250 nautiske mil. På denne måten kunne vi lukke Smutthavet og Smutthullet, og sikre forvaltningen av fiskeriforvaltningen i det nordlige Atlanterhav til de nordiske lands som ikke er med i EU, nemlig Færøyene, Grønland, Island og Norge. Kp arbeider forøvrig aktivt for å styrke samarbeidet mellom Norge og de andre vestnordiske landene.

Norge kan som selvstendig stat delta i internasjonale forhandlinger om havrett, fiske i internasjonale farvann osv. og at vi kan forhandle med andre enkeltstater med utgangspunkt i norske fiskeriinteresser.

I EØS må vi betale mange milliarder kroner årlig for markedstilgang for norske fiskeprodukter. Men ellers er fiskeripolitikken ikke med i EØS. Gassdirektivet i EØS binder norge i forhold til utnyttelsen av norsk gass.

Som EU-medlem ville den norske økonomiske sone bli omgjort til EU-hav og EU ville overta fiskeriforvaltningen. Vi ville også måtte godta at EU fører fiskeripolitiske forhandlinger med andre land på vegne av medlemsstatene, inklusive Norge.
Mens Norge har store naturressurser som fisk, olje og gass, har EU-landene selv et stort underskudd på de samme ressursene. Dette betyr at Norge kan bli stående ganske alene i EU mot resten av medlemslandene i spørsmål som gjelder forvaltningen av naturressursene i Norge.

NASJONALT EIERSKAP
Med en handelsavtale kan Norge føre en økonomisk politikk som er tilpasset våre nasjonale behov og forutsetninger. Kp ønsker en industrikonsesjonslov som kan begrense utenlandsk eierskap i norske nøkkelbedrifter.

I EØS har vi ikke mulighet til å diskriminere utenlandske selskaper når det gjelder oppkjøp av norske bedrifter. Unntatt fra denne regelen er fiskefartøyer og landbrukseiendommer.

Med norsk EU-medlemskap vil norsk eierskap til nøkkelbedriftene ikke kunne opprettholdes.

EU-reglene om fri bevegelse av kapital og tjenester vil åpne for utenlandsk oppkjøp av de norske bedriftene som eier og/eller høster av de norske naturressursene. På denne måten kan vi miste kontrollen over de enorme fiske-, olje/gass- og vannressursene i vårt eget land. Dermed vil det økonomiske utbyttet av disse ressursene i mye mindre grad enn nå komme den norske befolkning til gode. Kontrollen over ressursene og norsk eierskap i bedriftene har vært selve grunnlaget for oppbyggingen av den norske velferdsstaten.

EN ØKONOMISK POLITIKK SOM ER TILPASSET NORSKE FORHOLD
Med en handelsavtale vil Norge kunne føre en økonomisk politikk og en skattepolitikk som er tilpasset norske forhold. Som rik olje- og gassnasjon har Norge behov for en økonomisk politikk som er stikk motsatt av det som til enhver tid ville være fornuftig for de andre EU-landene. En felles økonomisk politikk i EU ville derfor systematisk ramme Norge. I tider med høye priser på olje og gass vil EU-landene ha behov for å stimulere økonomien, mens Norge har behov for å stramme inn. I tider med lave priser på disse naturressurser ville Norge ha behov for å stimulere økonomien, mens EU-landene ville ha behov for å stramme inn.
I EU er det en tendens til å beskatte bolig. KP er den fremste pådriver i stortinget for å avikle boligskatten.

Som EU-medlem og med EU-valuta vil Norge ikke ha noen mulighet for å føre en økonomisk politikk som er tilpasset vår spesielle næringsstruktur.

RETTEN TIL Å VERNE OM DISTRIKTENE OG BYENE
Med en handelsavtale vil Norge kunne opprettholde en aktiv regionalpolitikk som hindrer avfolking av distriktene og overbefolkning og press i de store byene, spesielt Oslo.

I EØS er den norske regionalpolitikken under sterkt press. ESA krever en avvikling av systemet med differensiert arbeidsgiveravgift. Flere EU-land, deriblant Sverige presser på for å få redusert importvernet av norske matvarer.

Som medlem i EU ville Norge måtte avvikle store deler av sitt landbruk. Norsk klima tilsier en annen landbrukspolitikk enn EUs. Europaunionens felles landbrukspolitikk og bestemmelsene om fri bevegelse av landbruksvarer ville sette norsk landbruk under et utålelig press hvis vi var medlem. Norge har en struktur med relativt små bruk og et klima som gjør oss lite konkurransedyktig overfor det subsidierte industrilandbruket i EU. Utviklingen i EU-landet Finland viser med all tydelighet at det nordiske jordbruket har smale kår i EU. Her har nemlig bruksnedleggelsen gått tre ganger så raskt som i Norge. I Verdens handelsorganisasjon (WTO) har Norge mye større muligheter til å beskytte sitt landbruk enn i EU.
Det ville heller ikke være mulig å sikre kystdistriktene eierskap til og dermed utbytte av fiskeressursene.
Enkelte har tatt til orde for å ofre norsk landbruk for å sikre full markedstilgang for fisk. Kystpartiet tar sterk avstand fra en slik splitt og hersk-strategi som setter de ulike distriktsnæringene opp mot hverandre.
Alle land bør ha rett til å ha et landbruk og tilgang til mat man kan kontrollere selv.

RETTEN TIL Å REGULERE INNVANDRINGEN TIL NORGE

Med en handelsavtale vil Norge ha full kontroll over innvandringspolitikken.

Med EØS eller Sveits-avtale er den nasjonale kontrollen med arbeidsinnvandringen betydelig redusert. EU-reglene om fri bevegelse av personer vil bety at alle borgere i et utvidet EU vil ha de samme rettigheter på det norske arbeidsmarked som norske borgere. I tillegg har EU flere millioner illegale innvandrere på stadig jakt etter nye muligheter. Arbeidsledigheten øker sterkt i de store EU-landene. Som et rikt land ville Norge i EU ha små sjanser til å få kontroll over innvandringen. Et slikt press mot det norske arbeidsmarked vil gradvis kunne øke lønnsforskjellene i Norge og true faglige rettigheter.

I Schengen-systemet vil den manglende grensekontrollen mot EU føre til at mange vil prøve seg på det voksende illegale arbeidsmarked i Norge. Det kan også være et problem å skaffe dokumentasjon på reiserute og identitet til asylsøkere som ikke har søkt asyl i andre schengen-land. Mangel på slik dokumentasjon gir merarbeid for norske myndigheter og begrenser mulighetene for å returnere asylsøkere med grunnløse søknader.

Som EU-medlem ville Norge bli underlagt en felles innvandringspolitikk.
Norge ville bli utsatt for et større innvandringspress enn andre EU-land. Arbeidsledigheten er stor og økende i de fleste EU-landene. Og enda større er den i søkerlandene.

Generelle internasjonale hensyn tilsier også at Norge bør si nei til EU.
Norge måtte bidra uforholdsmessig mye til EUs felleskasse.
Reglene for hvor mye hvert medlemsland skal betale inn til EUs felleskasse tilsier at rikeste landene må yte mer enn de mindre rike landene. Kp mener at Norge heller bør bruke noe av sin rikdom til å hjelpe de fattigste landene i verden enn å hjelpe de relativt mer velstående medlemslandene i EU. Dessuten "forsvinner" titalls milliarder kroner av EU-budsjettet hvert år p.g.a. svindel.

Vi trenger ikke flere supermakter med stort demokratisk underskudd.
Enkelte hevder at EU bør bygges opp til en superstat som kan balansere USAs rolle i verdenspolitikken. Men man har ingen garanti for at et Europas Forente Stater vil fremme demokrati og fremskritt i andre deler av verden. Det er tvert imot ganske sannsynlig at en slik stat ville fremme sine egne interesser på bekostning av f. eks. tidligere kolonier i andre verdensdeler. Allerede i dag driver EU-landene en ganske kynisk politikk overfor fattige afrikanske land. EU samarbeider med korrupte regimer. Fiskerettigheter kjøpes opp for en billig penge istedenfor å hjelpe u-landene til å utnytte sine egne naturressurser.

Vi trenger ikke en ny militær storopprustning som ville kreves for å bringe EU på linje med USA militært.
Selv om EU-landene samlet har betydelig økonomisk makt, har EU svært begrenset utenrikspolitisk makt så lenge landene ikke klarer å samle seg om en felles politikk. På det militære område er EU en dverg. Men selv om de nasjonale forsvar ble slått sammen ville EU ha langt igjen før unionen kunne oppveie den amerikanske militærmakten.

Vi trenger styringssystemer som tillater mangfold. EU tvinger igjennom unaturlige fellesløsninger for deltagernasjonene.
Mange kulturelle og naturgitte ulikheter mellom landene er en del av verdens fantastisk spennende mangfold. De fleste av disse ulikhetene truer ikke naboen, og bør derfor kunne beholdes. Det vi trenger er et likeverdig samarbeid mellom demokratisk styrte nasjonalstater som har kontroll over sine egne naturressurser. Dette er den egentlige form for internasjonal solidaritet.

Vi trenger en internasjonal domstol mot folkemord og krigsforbrytelser
Vi trenger nasjonale og internasjonale domstoler for å dømme forbrytelser mot menneskeheten. Vi trenger ikke flere superstater som reserverer seg mot slike domstoler.
Demokratiske nasjonalstater vil ha nytte av internasjonal rett og fredelig samarbeid. Superstater vil bli fristet til å heve seg over internasjonal rett.
Folkesuvereniteten bør ikke være absolutt i den forstand at en nasjonalstat fritt kan utføre overgrep mot egen befolkning eller enkelte befolkningsgrupper i eget land.

Sentrale begreper i EU-debatten. Bruken av verdiladede begreper en del av kampen om folks virkelighetsforståelse. Vi vil her kommentere en del begreper som fredsprosjekt, alleuropeisk, europeisk.

Et utvidet EU er ikke nødvendigvis et fredsprosjekt.
Den europeiske kull- og stålunionen var et fredsprosjekt i den forstand at man brukte industri- og handelssamarbeid til å gjøre nye kriger mellom Frankrike og Tyskland usannsynlig. Men det er ikke uten videre gitt at det er et fredsprosjekt når EU blir omdannet til en superstat med 450 millioner innbyggere.

Et utvidet EU er ikke alleuropeisk.
Noen betegner det utvidede EU som et alleuropeisk fenomen. Men så lenge Europas største land, Russland, ikke er medlem, kan man ikke kalle EU alleuropeisk. Under den kalde krigen ble det snakket mye om et alleuropeisk sikkerhetssystem. Men Russland var en helt sentral del av et slikt system. Gjennom NATOs samarbeidsavtale med Russland har vi i dag faktisk kimen til et virkelig alleuropeisk sikkerhetssystem.

 

 

Sist oppdatert mandag 19. november 2012 21:48

Treff: 13897

Partiprogram

Sist oppdatert onsdag 21. juni 2017 15:48

Treff: 35122

Kontakt oss gjerne:

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Adresse: Postboks 71,
3145 Tjøme

Kontakt webmaster: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

Kopirett © Kystpartiet.no