Nå skal pasientene prioriteres i henhold til helsetap, ressursforbruk og helsegevinst. Noe som indirekte betyr at alder kommer til å spille en sentral rolle både i første og tredje kriterium, og på denne måten blir alder dobbeltregnet. Er dette akseptabelt? Nei, dette er diskriminering.
Jerntriangelet i alle tragiske valg er balansen mellom effektivitet og likebehandling på grunnlinjen, og åpenhet i toppen. Så lenge systemet har troverdighet så overlater nok den altoverveiende delen av befolkningen vurderingen innen dette triangelet til helsevesenet å vurdere etter beste skjønn. Altså troverdighet kan erstatte åpenhet. I det øyeblikk troverdigheten er oppbrukt, kreves åpenhet og hvordan kan man få åpenhet i helsesektoren? Det måles svært mye, men anslag som gjelder fremtidig helsetap og helsegevinst blir nok både for vagt og vanskelig å måle. Men vi kan få måltall fra andre land i Europa slik at vi kan sammenligne oss med dem og som et minimum kreve at medikamenter som gis i andre europeiske land, som vet står seg dårligere enn Norge, må også gis til norske pasienter. Samtidig med at vi da kan bevilge like mye til helse som disse landene i prosent av nasjonalproduktet. Dette er i seg selv ikke de ideelle måltall, men siden norske helsepolitikere med all tydelighet ikke er troverdige, og skjuler seg bak løse generelle formuleringer så må vi falle tilbake til denne typen sammenligninger og ut ifra denne sammenligningen må vi stille krav.
Denne debatten om helseprioriteringer viser at prioriteringsutvalget, godt støttet av de to mest sentrale helsepolitikerne i landet, går inn for ulikebehandling og diskriminering innen helsevesenet. Dette ville måtte stille store spørsmål med hele vår helseforsikring. Vi som folk er tvangsforsikret og for den enkelte som pliktskyldig har betalt sin helseforsikring et helt liv, kan oppleve at når det blir behov for alvorlig behandling så blir den ikke dekket av denne tvangsforsikringen. Da må man som et minimum kunne melde seg ut, gjerne ved å ta saken til Høyesterett, og søke annen forsikring. I dag står man fritt til å søke annen forsikring, men må likevel betale for tvangsforsikringen som man i fremtiden ikke kan føle seg trygg på vil bringe de ytelser man har behov for.
Det synes videre klart at dersom vi prioriterer vår egen befolknings helse lavere enn andre land, som det er rimelig å sammenligne seg med (Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike) så trenger vi vel heller ikke å være ledende foran de andre land i for eksempel i å gi bistand. Det må jo virke pinlig for en norsk utenriksminister å måtte forklare at vi kan gi mer hjelp på grunn av at vi lar norske kreftpasienter dø uten å få kostbar livsforlengende medisiner. Vi gir i dag omtrent en prosent i bistand (30 mrd) og de andre nevnte landene gir ca. 0,7 prosent. Det vil si at ved å gi 0,7 prosent som de andre så ville vi ha 9 milliarder mer å rutte med. Dette resonnementet kan virke brutalt, men norske politikere må alltid huske på og aldri glemme at de i første instans er representanter for sine velgere. Dersom de velger å nedprioritere disse i forhold til andre land, og opprioritere bistand så stiller dette norske politikere i et underlig lys og det kaster tvil om hele vårt bistandsprosjekt.
Dette stiller også spørsmål om Pensjonsfondets oppbygging dersom det blir et krav fra helsevesenet at folk skal dø billigst mulig til fordel for kommende generasjoner som ennå ikke har født og derfor ikke har stemmerett. Da kan vi før vi har fått sukk for oss komme opp i en generasjonskonflikt. Vi vet i dag at vi bruker ca. 3 prosent av Pensjonsfondet. Vi kan bruke fire, men vår såkalte ansvarlighet og frykt for fremtidig inflasjon gjør at vi bruker 3 prosent. Hvor ansvarlig er dette dersom noen indirekte dømmes til døden på grunn av dette, og andre blir nektet livsforlengende kreftmedisin. Dette betyr ikke at vi skal sløse i form av å anvende medisin av tvilsom effekt, men når andre land har vurdert effekten tilstrekkelig til å bruke den så må også det holde for oss. På denne måten kan vi også avvikle beslutningsutvalgets virke som i dag driver med medikamentrasjonering under et ikke ubetydelig hemmelighold. Det er også andre forslag fra prioriteringsutvalget som antyder noe som virker mistenkelig likt det amerikanske velgere døpte til «Dødspanelet».
I 2011 ble Pensjonsreformen innført. I henhold til pensjonsutredningen ble dette gjort for at vi ikke hadde råd til opprettholde tidligere lovte pensjoner, særlig når eldrebølgen kom til å slå inn. Vi blir også fortalt, i debatten rundt Pensjonsreformen, at vi ville spare ca. 30 – 40 milliarder per år i fremtiden etter at den hadde kommet i full virke. Igjen er det eldrebølgen som lurer i bakhodet på Prioriteringsutvalget, og de eldre vil bli kraftig diskriminert gjennom de nevnte kriterier Prioriteringsutvalget har satt opp. De eldre nå er de som har hatt tilstrekkelig tiltro til våre politikere, og uten noe særlig bråk har de latt våre politikere bygge opp et enormt fond for fremtidige generasjoner. Disse skal nå nedprioriteres. Hørte vi ikke relativt nylig noe sagt om de gamle «sliterne». I dag høres dette ikke lenger ut som et honnørord, men som smiger som skal ta oppmerksomheten vekk fra at de ikke får kreftmedikamenter.
Hva med røykeloven? Slutt å røyk så lever du lenger, heter det. Det vil altså i fremtiden si, så lenge at helse-Norge ikke lenger vil behandle deg og da plikter du å dø til hjelp for å bygge opp Pensjonsfondet.
Prioriteringsutvalget er ikke bare diskriminerende mot eldre, men også mot menn. En kvinne og en mann med identisk sykdom og samme alder vil beslutningskriteriene automatisk gi kvinnen prioritet på grunn av de har høyere forventet levealder. Er dette også tilsiktet?
Det er imidlertid bare menn som vil bli diskriminert i forhold til kvinner på grunn av deres lengre levealder. Det er også diskriminering på bakgrunn av adresse. Vi vet i dag at innbyggerne i Oslo vest har betydelig lengre levealder enn de som bor på Oslo øst. Samtidig vet vi at de som har høyere inntekter og høyere utdannelser også leve lengre enn de med lavere inntekt og kort utdannelse. Så her har vi et ytterligere område for diskriminering, som om ikke Pensjonsdiskrimineringen var nok nettopp for den siste gruppen. Nå skal de altså ytterligere diskrimineres i helsevesenet.
Bengt Stabrun Johansen. Partileder for Kystpartiet
og Geir Finne Kystpartiet i Troms.