Den 15. april vedtok EU det omstridte nye opphavsrettsdirektivet. Kystpartiet mener Norge må bruke reservasjonsretten mot dette direktivet, som undergraver mye av det Internett representerer.
Kystpartiet vil spesielt fremholde artikkel 17 i opphavsrettsdirektivet som meget problematisk. I henhold til artikkel 17 må sosiale medier som YouTube, Facebook og Instagram enten filtrere ut rettighetsbeskyttet materiale eller betale for bruken.
Problemet med en slik bestemmelse er at den kan få svært vidtrekkende konsekvenser. Det sier seg selv at det er ytterst krevende for selskapene bak de sosiale mediene å ta stilling til hver enkelt mulig krenking av opphavsretten. Daglig legger brukere av sosiale medier ut et enormt antall videoer, innlegg og andre oppdateringer. Kritikere av opphavsrettsdirektivet advarer mot at selskapene bak de sosiale mediene vil utvikle algoritmer som ikke kun utestenger oppdateringer som representerer brudd på opphavsretten, men også det som kan ligne, slik som sitater, kritikk og parodier.
Mot dette har det blitt innvendt at direktivet ikke pålegger selskapene å utvikle slike algoritmer. Det er i og for seg korrekt; direktivet sier ikke noe om hvordan selskapene skal hindre at materiale beskyttet av opphavsrett blir lastet opp i de sosiale medier de administrerer. Selv om det er umulig å forutsi hva som vil skje, er det allikevel nærliggende å se for seg at opphavsrettsdirektivet kan virke som et insentiv, et press eller en unnskyldning for å velge den enkleste vei – å utvikle algoritmer som sensurerer bredt.
Ved å se på hva noen sosiale medier har praktisert den senere tiden, kan vi få en pekepinn om hva som kan bli et resultat av strenge krav til sosiale medier. Den 12. oktober 2018 hadde nettstedet The Free Thought Project en artikkel om tolv alternative medier som var blitt utestengt fra Facebook og/eller Twitter. Hvor stor sammenheng det har med den kritikk som har vært rettet mot Facebook for ikke å ta falske nyheter på alvor, skal være usagt. En slik praksis overfor alternative nettsteder kan uansett illustrere noen farer ved et for strengt redaktøransvar overfor selskapene bak sosiale medier.
