mandag, 02 september 2013 15:58

En pinlig beklagelse

Rate this item
(1 Vote)

Ingunn Økland klager i Aftenpostens kommentar 14. august (s. 43) over at norske kunstnere primært er interessert i Nordsjødykkerne og ikke resten av oljeeventyret. En kan vel ikke tro at Økland ønsker seg tilbake til den sosialrealistiske epoke da muskler, dynamikk og flagg for industriell fremgang og vekst dominerte.

Kunsten søker ofte det tragiske og kan det neppe være noe strukturelt mer tragisk i vårt oljeeventyr enn at staten som skulle regulere dykkeaktiviteten samtidig sitte på den andre siden av bordet og vil innkassere de største inntektene nettopp fra oljeaktiviteten. Dette dreier seg om tragiske valg for dykkere, for selskaper og for staten. Men en måtte kunne forutsette at den som skulle regulere virksomheten hadde den største kyndigheten tilgjengelig og, selvfølgelig også i siste instans, ansvaret

Vi som folk er ikke bare dykkerne en stor takk skyldig. Vi er også som folk tjent med samlet å legge et press på Storting, regjering (og
embedsmenn) slik at dykkerne får et skikkelig oppgjør for å unngå at det ikke går med nordsjødykkerne som med krigsseilerne. De ble offisielt glemt, men allikevel alltid husket, som en meget stygg flekk i vår etterkrigshistorie.

Nettopp av disse grunner skal vi være takknemlig for at våre kunstnere har noe vanskeligere med å fordøye tragiske valg, enn våre politikere og embedsmenn med sine kalkulatorer. Skulle kunstnerne gjort seg bruk av lignende kalkulatorer så ville vi ikke ha manglet hylningskvad til oljeindustrien, energidepartementet og oljedirektoratet. Heldigvis overlater kunstnerne dette til historikerne og samfunnsviterne, og konsentrerer seg i stedet om tragediene som åpnet veien for det senere oljeeventyr.

 

 

Read 13847 times